Fredag 22.juli klokken 15.26 rammet terroren oss. Uskyldige
mennesker ble i løpet av sekunder forvandlet fra levende, glade mennesker til
hardt skadde og døde bombeofre. En knapp time senere blir purunge, engasjerte
AUFere smadret ned av en desperado iført politiuniform på Utøya. Midt i sitt
sommerparadis. Uten mulighet til å verne om sitt liv, i en skrekkslagen scene
som vil frarøve dem trygghet og prege dem for all framtid. Hele vår til nå
beskyttede, farefrie tilværelse ble i løpet av denne fredagskvelden omskapt til
en blodig, fryktinngytende slagmark.
Nå har det gått timer og dager. Lørdag ettermiddag dro jeg,
sammen med min sønn, til Oslo domkirke. Vi trådte inn i en kirke som
umiddelbart ga oss en form for ro. Ro til å bearbeide de vanskelige følelsene,
ro til å legge til side sjokket og fokusere på det gode i menneskene. Da jeg
tente mitt lys, kjempet jeg med tårene. Tårer som kom fra hjertet, i en sorg og
i en maktesløshet overfor de som mistet sine aller, aller kjæreste. Som aldri
vil se sine igjen.
De røde rosene vi varsomt la ned utenfor, fullendte vår
lille gest til de som måtte ofre sitt liv i denne totalt ufattelige tragedien.
Redselen som hadde plantet seg helt innerst i hjertet mitt og som forsterket
seg minutt for minutt, i takt med at omfanget av katastrofen gikk opp for meg,
løsnet sakte men sikkert og nye følelser trådte fram. Sorg, medfølelse og
respekt. Et ønske om å vise de avdøde den siste ære, og de pårørende og skadde
at vi bryr oss om hverandre.
Det som slo meg mens jeg stod der utenfor domkirken og lot
tankene strømme, var alle de ulike menneskene som stod sammen. Unge, gamle,
barn, turister, etnisk-norske og ikke-etnisk norske. Alle var vi der i samme ånd,
et ønske om å vise vår sympati og kondolanse. Jeg så unge og gamle, mørkhudede
og skjevøyde. Alle med samme tristhet i blikket. De la alle sine
blomsterbuketter, enslige roser og bamser side om side. De bar alle på en sorg.
De hadde alle et ønske om å vise verden at vi står samlet. Vår verden blir så
liten når en så ufattelig tragedie rammer oss. Våre tårer er nøyaktig like..
Det som imidlertid skremte meg i løpet av de aller første
timene, da sjokket slo oss ut fullstendig og lå som en nervetråd i alt vi
foretok oss, alt vi tenkte – var de raske konklusjonene, fordømmelsen. Tanker
om at det må ha vært “noen” av ikke-etnisk norsk opprinnelse streifet mange.
Noen sa det høyt, noen lot det ramme uskyldige muslimer i form av trakassering
og hånord. Så kom sjokket; terroristen var etnisk norsk ung mann, oppvokst på “beste
vestkant” og med et plettfritt rulleblad. Hvor mange ikke-etnisk norske, eller
hvor mange muslimer rettet da sin pekefinger mot oss? Og sa noen av oss
“unnskyld vi tok feil”?
Vi verner om hverandre nå, uavhengig av hudfarge, rase og
kjønn. Vi klemmer hverandre og er meget høflige mot hverandre. Sorgen har
knyttet oss tettere sammen og vi som er etnisk norske har kanskje fått et litt
mer nyansert syn på et multikulturelt samfunn.
Derfor bærer jeg på et håp. Et håp om at vi skal klare å ta
de tunge skrittene sammen. Veien videre skal vi gå samlet, med hevet hode og
med sammenflettede hender. Uavhengig av hvor vi har trådt våre barnesko,
uavhengig av hudfarge. Vi er alle norske. Vi skal stå sammen for landet vårt og
kjempe mot terror og slike grusomme handlinger vi opplevde i løpet av disse
fredagstimene. Vi skal fortsatt være et åpent land. I en sorg vi alle nå
opplever gjelder det å holde sammen, rekke våre hender ut til alle, også de med
en annen hudfarge enn oss.
Våre hjerter er like. Selv om vi er et lite land, så har vi
enormt store hjerter..
mennesker ble i løpet av sekunder forvandlet fra levende, glade mennesker til
hardt skadde og døde bombeofre. En knapp time senere blir purunge, engasjerte
AUFere smadret ned av en desperado iført politiuniform på Utøya. Midt i sitt
sommerparadis. Uten mulighet til å verne om sitt liv, i en skrekkslagen scene
som vil frarøve dem trygghet og prege dem for all framtid. Hele vår til nå
beskyttede, farefrie tilværelse ble i løpet av denne fredagskvelden omskapt til
en blodig, fryktinngytende slagmark.
Nå har det gått timer og dager. Lørdag ettermiddag dro jeg,
sammen med min sønn, til Oslo domkirke. Vi trådte inn i en kirke som
umiddelbart ga oss en form for ro. Ro til å bearbeide de vanskelige følelsene,
ro til å legge til side sjokket og fokusere på det gode i menneskene. Da jeg
tente mitt lys, kjempet jeg med tårene. Tårer som kom fra hjertet, i en sorg og
i en maktesløshet overfor de som mistet sine aller, aller kjæreste. Som aldri
vil se sine igjen.
De røde rosene vi varsomt la ned utenfor, fullendte vår
lille gest til de som måtte ofre sitt liv i denne totalt ufattelige tragedien.
Redselen som hadde plantet seg helt innerst i hjertet mitt og som forsterket
seg minutt for minutt, i takt med at omfanget av katastrofen gikk opp for meg,
løsnet sakte men sikkert og nye følelser trådte fram. Sorg, medfølelse og
respekt. Et ønske om å vise de avdøde den siste ære, og de pårørende og skadde
at vi bryr oss om hverandre.
Det som slo meg mens jeg stod der utenfor domkirken og lot
tankene strømme, var alle de ulike menneskene som stod sammen. Unge, gamle,
barn, turister, etnisk-norske og ikke-etnisk norske. Alle var vi der i samme ånd,
et ønske om å vise vår sympati og kondolanse. Jeg så unge og gamle, mørkhudede
og skjevøyde. Alle med samme tristhet i blikket. De la alle sine
blomsterbuketter, enslige roser og bamser side om side. De bar alle på en sorg.
De hadde alle et ønske om å vise verden at vi står samlet. Vår verden blir så
liten når en så ufattelig tragedie rammer oss. Våre tårer er nøyaktig like..
Det som imidlertid skremte meg i løpet av de aller første
timene, da sjokket slo oss ut fullstendig og lå som en nervetråd i alt vi
foretok oss, alt vi tenkte – var de raske konklusjonene, fordømmelsen. Tanker
om at det må ha vært “noen” av ikke-etnisk norsk opprinnelse streifet mange.
Noen sa det høyt, noen lot det ramme uskyldige muslimer i form av trakassering
og hånord. Så kom sjokket; terroristen var etnisk norsk ung mann, oppvokst på “beste
vestkant” og med et plettfritt rulleblad. Hvor mange ikke-etnisk norske, eller
hvor mange muslimer rettet da sin pekefinger mot oss? Og sa noen av oss
“unnskyld vi tok feil”?
Vi verner om hverandre nå, uavhengig av hudfarge, rase og
kjønn. Vi klemmer hverandre og er meget høflige mot hverandre. Sorgen har
knyttet oss tettere sammen og vi som er etnisk norske har kanskje fått et litt
mer nyansert syn på et multikulturelt samfunn.
Derfor bærer jeg på et håp. Et håp om at vi skal klare å ta
de tunge skrittene sammen. Veien videre skal vi gå samlet, med hevet hode og
med sammenflettede hender. Uavhengig av hvor vi har trådt våre barnesko,
uavhengig av hudfarge. Vi er alle norske. Vi skal stå sammen for landet vårt og
kjempe mot terror og slike grusomme handlinger vi opplevde i løpet av disse
fredagstimene. Vi skal fortsatt være et åpent land. I en sorg vi alle nå
opplever gjelder det å holde sammen, rekke våre hender ut til alle, også de med
en annen hudfarge enn oss.
Våre hjerter er like. Selv om vi er et lite land, så har vi
enormt store hjerter..
Denne teksten er skrevet av min stemor, Irene Ulstein Soleim. Hun har en fantastisk fortellerevne, og er kjempeflink til å beskrive følelser og tanker. Hun har også skrevet en bok;
"OPPDRAG HJEMMEFRONT", som handler om hvordan hun og vi som familie opplevde situasjonen da min far var et halvt år i militærtjeneste i Afghanistan.
"OPPDRAG HJEMMEFRONT", som handler om hvordan hun og vi som familie opplevde situasjonen da min far var et halvt år i militærtjeneste i Afghanistan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar